Lykke på Perhentian

Mandag 13.feb var i hvert fall jeg veldig gira på å komme meg til Perhentian. Perhentian er en liten vakker øy som ligger på utsiden av Malaysia med vakre stender, jungel og krystallklart vann!:) Dette hadde av mange grunner vært et av de tingene jeg gledet meg mest til på grunn av at jeg hadde hørt at det var så vakkert og selvfølgelig fordi det var her Per Atle skulle komme på besøk. For å komme seg til Perhentian så måtte vi gjennom en ganske tungvinn reiserute, men fly til Kota Baru, en drøy time i buss og så en båttur som skulle vise seg å bli en av de verste jeg har vært med på! Kota Baru er hovedstaden i staten Kelantan. Dette er en av de mest muslimske delene i Malaysia og her er det for eksempel ikke lov for damer å synge, det er ikke lov til å leie, kysse eller gjøre andre «uanstendige» saker. Dette gjelder selvfølgelig helst for muslimer. I Kelantan er det et hemmelig politi som sniker seg rundt og passer på at disse tingene ikke skjer. Blir noen tatt venter det klekkelige bøter. På valentines-day ble 80 muslimer arrestert for utuktig oppførsel som nussing og holding av hender på åpen gate. Krise spør du meg..! Men over til den grusomme båtturen over til øya. Vi ble full-lasset i ganske små båter med 12 og 12. Problemet var vell ikke vår kroppsvekt (selv om den for min del har blitt litt tyngre på turen) men vekten av all bagasjen. Båtene var åpne og vi skjønte ikke helt hvorfor de små båtene her hadde 2x200hk, unødvendig tenkte vi. Men da vi kom ut på havet forsto vi fort at de båtene var helt avhengig av å kunne komme seg fort og med mye kraft igjennom de altfor høye bølgene! Fy for en tur! Det smalt så sinnsykt og turen av langt i fra behagelig. Mange var redde, og flere var helt gåene i ryggen i mange dager etterpå. Vi fikk beskjed om at dette var spesielt ille og at det ikke pleide å være sånn, og at det hadde mye å gjøre med at vi kom en liten stund før sesongen var startet. Vi tenkte derfor at turen tilbake ville bli bedre, men der tok vi feil! Denne gangen var det ikke ubehagelig på den måten at det var vondt, men ubehagelig på den måten at vi faktisk var sikre på at båten skulle synke! Da vi stod på moloen og skulle hjem ble vi delt i grupper, vi fikk beskjed om at det skulle komme en båt med plass til ti, og at vi bare måtte vente. De andre båtene reiste, og vi var 11 stk. som ble stående igjen. Da båten kom var den bitteliten og hadde egentlig bare plass til 7. Vi fikk pakket oss oppi båten med bagasje og alt og følte oss ganske så tunglasta. Da vi kom ut på sjøen var ikke bølgene like store som sist, men det at vi fikk de fra feil side og at vi hadde alt for liten klaring mellom båtripa og sjøen gjorde til at vi måtte kjøre i sneglefart samtidig som båtføreren måtte passe på hele tiden at båten ikke tok inn vann. Det klarte han ikke alltid og flere ganger rant vannet inn i båten fra siden. Det ble en laaaang tur og vi var forberedt på at vi muligens kom til kanten. Men etter en altfor lang og litt for spennende tur kom vi endelig til fastlandet. Da var vi blaute, nervøse og hadde fryktelig vondt av sjåføren vår som hadde tårer i øynene fordi han var så lei seg for at turen hadde blitt så ekkel for oss. Vi kom oss i hvert fall helskinnet videre til Kambodsja.

Eksamenslesing! Linn x 3

Brenning av kompendier etter eksamen:)

På Perhentian skulle vi være i 18 netter, det er det lengste vi har vært på ett sted, og noen var nok litt redd for at denne bittelille øya med kun noen få restauranter og små butikker skulle bli litt kjedelig. Jeg for min del kunne nok vært her i evigheter med tanke på at jeg fikk besøk. Den første uka var preget av eksamenslesing, eksamenslesing og atter eksamenslesing..! Vi gikk vær dag fordi de nydelige strendene og det vakreste vannet og hadde bare lyst til å gi blaffen i hele eksamen.. Det gjorde vi heldigvis ikke. Etter mange timers lesing, pugging og skriving av tankekart fikk alle sammen gjennomført en bra eksamenJ Etter at eksamen var ferdig løp samtlige ned på stranda og ble der nesten frem til eksamensfesten. Jeg, Linn og Åse var ekstra på godt humør for det var ikke nok med at eksamen var vell overstått, men vi visste at guttene var på vei ut til oss! De ble noen rastløse timer, og da vi fikk melding om at de skulle ta fatt på båtturen, den siste biten av reisen, kjente vi at sommerfuglene flakset vilt i magen!! For å komme i land på Perhentian så må båtene legge til på en liten molo og vi løp ned dit og stod og speidet utover havet. Etter 15min fikk vi øye på en båt, den var den størrelsen vi visste at den måtte være, den kom nærmere og nærmere og hadde helt riktig retning, tårene begynte å komme og vi kjente at alle følelsene og inntrykkene i hadde hatt de 2 siste månedene velta opp sammen med tårene, båten kom nærmere og nærmere, vi var sååå spente, gledet oss til å få en klem, kunne nesten ikke vente, båten kom helt opp til moloen og plutselig så vi at…. det var en haug med asiatiske dykkere.. Snakk om å bli skuffa!!! Hehe, vi måtte le litt av oss selv.  Men heldigvis så var det ikke lenge før det kom en ny båt og da var det heldigvis noen flotte norske gutter som kom. Tårene kom på nytt, men bare deilige gledestårer. Vi klarte ikke å slutte å smile og det var en utrolig deilig følelse å vite at de skulle være sammen med oss i nesten hele 3 uker! Snakk om lykke! Vi hadde fått oss nye hytter, ja her på Perhentian bodde vi i små hytter, ganske fine da. Frem til guttene kom hadde vi vært fire sammen på en hytte, men rett etter eksamen byttet vi over til tomanns-hytterJ  Dagen etter at gutten kom hadde vi fri fordi det va dagen etter eksamen og da fikk vi endelig nyte strandlivet! Long Beach var den fineste stranda på øya og det tok ca. 10 min å gå hit. Riktignok var det rett over øya, så det var en liten jungeltur hvor det ble bek-mørkt om kvelden/natta. Grunnen til at vi gikk her på denne tiden var at det lå en veldig god restaurant her hvor vi var mye!

Hytten vi bodde i:)

Resten av oppholdet på Perhentian var relativt avslappet. Vi hadde forelesninger nesten hver dag, men bare fra 9-12 og resten av dagen var fri. Vi lå selvfølgelig mye på stranda for å prøve å få litt farge. Man skulle tro at etter 2 måneder i Asia så var jeg kjempe-brun, men det er altså ikke tilfelle.. Vi har vært så mye i byer over lengre tid at man falmer mellom hver gang- det er litt kjedelig! Heldigvis så avslutter vi studiet i Indonesia så jeg satser på at det blir litt sol rett før vi skal hjem. De siste 3 dagene på Perhentian hadde vi faktisk regn også, noe som var kjempe-kjipt! Som nevnt over så er øya av de meget små og utvalget av ting å finne på er meget magert. Men for min del så var det deilig å bare slappe av. Jeg og Per Atle hadde en del ting som måtte snakkes om med leiligheten og vi måtte skive under på litt papirer og sånn. Nå nærmer det seg veldig med leiligheten, kjenner at det er veldig kjedelig være her nede. Skulle veldig gjerne vært hjemme og sett hvordan prosessen tar i vei. Heldigvis så har vi mange som er utrolig snille og hjelper oss masse! Vi hadde ikke klart oss uten!

Long beach:)

Love<3

En av dagene her brukte vi også til å reise på en arrangert snorkletur. Vi hadde snorklet litt inne på strendene og det var utrolig mye nydelig å se på, og vi ble ikke skuffet da vi kom ut på litt dypere vann. Det var fisker i alle mulige farger, korallrev, anemoner, store havskilpadder og vi så til og med hai! De var ikke så store, en meter kanskje, men det var likevel ganske sprøtt å svømme noen få meter over dem. En vellykket tur med andre ord. Mange av de andre studentene tok dykkerlappen, noen jeg også hadde tenkt å gjøre. Men det tok så utrolig mye tid at jeg valgte å la det være og heller bruke tiden sammen med Per Atle. Det angrer jeg virkelig ikke på fordi dykkerlappen tok så mye tid, og vi fikk mange flotte dager hvor vi heller kunne gjøre akkurat som vi ville.

Oppholdet på Perhentian var flott! Delvis fordi det var så vakker ei øy, men mest fordi det var helt skjønt å få besøk. Er gøy å kunne dele ting med Per Atle og at han får se litt av hvordan jeg har det. Jeg kjenner at det er veldig lenge siden jeg har vært hjemme nå, og begynner etter hvert å bli litt utålmodig på å komme hjem. Det har vært så mye opplevelser og inntrykk at jeg kjenner at jeg snart er litt overfylt. Men enda er det mye spennende å oppleve og jeg kommer vell hjem i tide..

Stor klem<3