Etter 3 netter i Siem Reap reiste vi videre til hovedstaden Phnom Penh. Dette var en 5-6 timers busstur som minnet litt om alle de ville bussturene vi hadde på Sri Lanka. I Phnom Penh var hovedtemaet folkemordet og Røde Khmer- regimet. Det som skjedde i Kambodsja fra 1975-79 er noe av de mest makabre om har skjedd opp igjennom i historien, men likevel så har det blitt så lite nevnt i lærebøker, skolesammenhenger og aviser og medier. Røde Khmer var en kommunistisk bevegelse som overtok makten i Kambodsja på 1970-tallet. Røde Khmer ønsket en revolusjon av Kambodsja, de ønsket alle skulle ut av byene og tilbake til jordbrukssamfunnet. Alle de store byene i Kambodsja ble spøkelsesbyer og folk ble tvunget ut på landet for å utføre utrolig hard arbeid!! Røde Khmer-regimet drepte og torturerte 2 millioner mennesker, 25 % av Kambodsjas befolkning! Selv om mange av menneskene ikke ble direkte drept av regimet så døde utrolig mange av det harde arbeidet de ble satt til å gjøre. Regimet ville også at alle mennesker med utdannelse og all form for kunnskaper om et nyskapende samfunn. Dette gjorde til at de drepte alle med briller, alle prester og menn som var høyt oppe religiøst og mennesker som kunne lese og skrive.
Bilde av noen få av de mange som ble henrettet.
Også kvinner og barn ble behandlet på det groveste. De ble drept og torturert selv om disse ikke var like «truende» for samfunnet. Røde Khmer ønsket å ødelegge og tilintetgjøre det moderniserte samfunnet, og en av lederne for kommunistgruppen skal ha sagt at det holder med 1 million mennesker med «riktige» synspunkter på Kambodsjas utvikling og fremtid. Kambodsja befolkning lå på ca. 8 millioner mennesker så det sier litt om planene de hadde!
Denne mannen er den eneste overlevende fra S21 fengselet idag. Av de 16000 menneskene som ble sendt til dette fengselet overlevde kun 7!
Røde Khmer var også sikker på at mange av mennene i Kambodsja samarbeidet med CIA og torturerte de på alle mulige måter slik at de skulle tilstå. Men i virkeligheten så hadde de aller færreste hørt om CIA og de kom etter hvert med tilståelser om noe de ikke ante hva var kun for å slippe å bli drept. Som regel så ble de drept uansett selv etter en lang tilståelse.
Et av tortur-rommene i s21.
De som ble sett på som mest truende av Røde Khmer ble fengslet i et av de mange skrekk-fengslene. Vi besøkte et av de verste, Tuol Sleng eller s21 som det kalles. Dette fengselet var egentlig en High-school som ble omgjort til fengsel under røde Khmer tiden. Klasserommene var gjort om til torturrom og bittesmå celler hvor fangene levde under vanvittig dårlige forhold! Mange døde av sykdommer grunnet lite mat og ekstremt dårlig hygiene! Røde Khmer hadde helt bevisst valgt drapsmetoder etter hva som kostet minst penger. De utførte systematisk tortur og utrydding av fangene sine, både barn, ungdommer, kvinner og menn måtte lide uutholdelig smerte i fengslene hvor de ble behandlet på lik linje med rotter!
Cellene fangene satt på.
Inne i fengselsgården.
Torturmetodene var som sagt mange og billige. Kuler og ammunisjon ble lite brukt. Slag til døde, drukning, fjerning av kroppsdeler og deling av hodeskaller er noen av metoden som ble brukt.
Cellene.
Et nett av piggtråd foran alle utgangene skulle forhindre fortvilte fanger i å begå selvmord. Unge gutter ble satt til å passe på fangene, klarte noen av fangene å ta livet av seg så ble ungdommsvaktene straffet med døden selv, gjerne på en grufull måte. Røde Khmer hadde full kontroll over Kambodsja på sent 1970-tallet, det er helt sykt at noe slikt kunne skje! De var eksperter på å skjule hva som skjedde for resten av verden, og historien bak regimet og Kambodsjas og Vietnams historie har også med USA og gjøre. Jeg skal ikke gå inn på denne historien, men det va mange faktorer som spilte inn på hvorfor ikke regimet ble stoppet før etter 4 grufulle år og hvorfor lederne av Røde Khmer først nå blir ført rettsak mot! Uforståelig i utgangspunktet, men også Norge var på 1970-tellet med på å støtte kommunistregimet i Kambodsja. Alt dreide som om uvitenhet, og det gjør det nok fortsatt hos mange. For jeg tror ikke man kan forstå denne tragedien før man selv har vært og opplevd Kambodsja på nært hold. Nesten alle mennesker som levde på 1970 tallet mistet noen de var glad i. Barn ble revet bort fra mødre og familie-medlemmer ble slaktet ned rett foran øynene på folk. Mange ble tvunget til å tilslutte seg Røde Khmer fordi regimet trengte folk til å ta drittjobben med å utrydde folk. Når røde Khmer-tiden var over gikk disse menneskene tilbake til sin vanlige jobb, og de kunne leve side om side med overlevende fra familier de selv hadde vært med å slaktet ned.
Orginale tortur-redskap.
Alt det grusomme bare fortsetter og fortsetter og det som er så spesielt med denne grufulle hendelsen i historien er at det er så mye som er dokumentert! Alle fanger ble tatt bilde av da de ankom «konsentrasjonsfengslene» og hendelser i fengslene ble fotografert og malt. Dette fikk vi se på nært hold og det gjør noe med en som menneske når man ser store vegger med fotografier av uskyldige, redde og fortvilte mennesker som kikker deg rett i øynene. Og når man vet at de har blitt drept, torturert og voldtatt på verste vis bare fordi noen syke mennesker fant ut at de skulle forandre et land til et styresett og samfunn som de mente var riktig, da blir man forbanna!
Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk var da vi besøkte «Killing-fields». Dette er navnet på at område hvor fangene ble kjørt ut midt på natten for å bli henrettet. På dette tidspunktet så var her lite bebyggelse og Røde Khmer soldatene kunne holde på fritt. Fangene fikk bind for øynene og fraktet i biler ut hit, noen visste nok at dette var deres siste time, andre øynet kanskje et håp om bedre forhold. Uansett hva fangene tenkte så endte de med samme skjebne, døden. Ofte inntraff døden med slag i hode.
Da vi besøkte dette stedet fikk alle utdelt hode-telefoner og vi gikk stille og respektfullt rundt på området og hørte på en tape som var spilt inn. He fikk vi vite hva som hadde skjedd rundt på de forskjellige stedene. Det gikk litt tid før det gikk opp for oss at vi vandret rundt på massegraver. Da stemmen på tapen sa at vi skulle ta en titt ned på bakken, og at det vi kanskje trodde var røtter og stein ikke var det vi trodde det var, ble samtlige kvalme. Klær og beinrester stakk opp overalt av bakken, og vi gikk bokstaveligtalt på døde mennesker. Man hadde bare lyst til å spy! Mange av massegravene var gravd opp og hodeskallene var smalet i et minnemerke som stod midt inne på området. Resten av massegravene hadde de valgt å la være i fred, la menneskene som lå der få hvile i fred. Problemet med dette var jo at naturens gang er at det som ikke ligger begravd så langt under bakken ofte vil komme opp etter hvert, noen som skjedde her. De hadde oppsamling en gang i måneden av skjelett-rester, men likevel var det masse som var synlig.
Khang Khek Ieu (kjent som Duch), kommandanten for Tuol Sleng, ble i 2010 dømt til 35 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten av Røde Khmer-tribunalet, men det ble kort tid etter vedtatt at han kun skulle sone i 19 år. Vi besøkte dette tribunalet i Phnom Penh som var opprettet i samarbeid med FN’domstol. Her fikk vi en gjennomgang av hva som hadde skjedd så langt i rettsakene og hvordan arbeidet med hvem som skulle bli dømt ble utført. Kun fem personer er ført rettsak mot, og fem til blir muligens også ført frem for retten. Selv om Kambodsja endelig har fått satt i gang med dette arbeidet om å dømme i skyldige, er det likevel trist å se hvor få personer som blir dømt. De er nå gamle mennesker, og en av de tiltalte som faktisk er en kvinne er nå blitt så dement at domstolen ikke helt vet hvordan hun skal dømmes. Vi fikk et besøk i rettsalen da det ikke var rettsak der, og vi stod ca. 100 meter borte fr et lite fengsel hvor de fem «fangene» satt. Vi ble fortalt at de levde under vanlige fengselsforhold og at de mest sannsynlig fikk servert middag når vi stod der på utsiden og så bort på bygningen med blikk som kunne drept. En sak som dette kan umulig la være å engasjere og samtlige studenter satt igjen med en kvalmende følelse etter alle de sterke inntrykkene disse dagen hadde gitt oss. Det var en grusom opplevelse, men likevel er man takknemlig på en litt rar måte over at man har lært om dette. Det er viktig og ikke bare oppleve, sørge der og da for så å glemme igjen, men ta med seg dette som en lærdom og erfaring som man kan dele med andre. Kanskje for å hjelpe Kambodsja med å bygge opp landet deres som de er så stolte av, men også for å forstå hva mennesker kan gjøre med verden rundt seg. Man har hørt så mye om Stalin, Hitler og Mao, og disse er på topp tre lista over ledere som har drept flest mennesker, men Kambodsja og Røde Khmer med Pol Pott og Duch i spissen leder topplasseringen over å ha drept størst andel av et lands innbyggere. Hele 25 % av Kambodsjas befolkning ble utryddet, og de drepte sine egne! Man kan ikke klare å forstå det, og kanskje ikke vi normale mennesker har kapasitet til å forstå. Men en ting er i hvert fall sikkert, dette gjorde utrolig inntrykk på oss studentene og jeg er glad for at jeg hadde besøk av Per Atle i denne perioden. For dette er en opplevelse som må snakkes om å fordøyes sammen. Jeg kunne skrevet mye mer, men velger å avslutte her. Oppfordrer folk til å lese litt om dette, og kanskje man hører om fattige land som desperat trenger hjelp og Kambodsja er et av dem at man kan tenke litt på dette og huske på at i 1980 så var hele samfunnet i Kambodsja i totalt ruin. Ingen hadde utdannelse og alle var berørt av den grusomme hendelsen de hadde opplevd. Det landet og folket vi møtte var på mange måter trist og veldig preget av fattigdom og elendighet, men likevel møtte vi en åpenhet, høflighet og gavmildhet man ikke skulle tro at menneskene i dette landet kunne ha. Det sa så mye om at tilgivelse og det å starte på nytt er en kvalitet det kambodsjanske folket hadde i litt for stor grad i følge oss nordmenn. Kambodsja var et flott land og jeg er utrolig glad for å ha fått mulighet til å bli kjent med!
Bilder sier mer enn ord.
shit
SvarSlett