Phnom Penh

Etter 3 netter i Siem Reap reiste vi videre til hovedstaden Phnom Penh. Dette var en 5-6 timers busstur som minnet litt om alle de ville bussturene vi hadde på Sri Lanka. I Phnom Penh var hovedtemaet folkemordet og Røde Khmer- regimet. Det som skjedde i Kambodsja fra 1975-79 er noe av de mest makabre om har skjedd opp igjennom i historien, men likevel så har det blitt så lite nevnt i lærebøker, skolesammenhenger og aviser og medier. Røde Khmer var en kommunistisk bevegelse som overtok makten i Kambodsja på 1970-tallet. Røde Khmer ønsket en revolusjon av Kambodsja, de ønsket alle skulle ut av byene og tilbake til jordbrukssamfunnet. Alle de store byene i Kambodsja ble spøkelsesbyer og folk ble tvunget ut på landet for å utføre utrolig hard arbeid!! Røde Khmer-regimet drepte og torturerte 2 millioner mennesker, 25 % av Kambodsjas befolkning! Selv om mange av menneskene ikke ble direkte drept av regimet så døde utrolig mange av det harde arbeidet de ble satt til å gjøre. Regimet ville også at alle mennesker med utdannelse og all form for kunnskaper om et nyskapende samfunn. Dette gjorde til at de drepte alle med briller, alle prester og menn som var høyt oppe religiøst og mennesker som kunne lese og skrive.

Bilde av noen få av de mange som ble henrettet.

Også kvinner og barn ble behandlet på det groveste. De ble drept og torturert selv om disse ikke var like «truende» for samfunnet. Røde Khmer ønsket å ødelegge og tilintetgjøre det moderniserte samfunnet, og en av lederne for kommunistgruppen skal ha sagt at det holder med 1 million mennesker med «riktige» synspunkter på Kambodsjas utvikling og fremtid. Kambodsja befolkning lå på ca. 8 millioner mennesker så det sier litt om planene de hadde!

Denne mannen er den eneste overlevende fra S21 fengselet idag. Av de 16000 menneskene som ble sendt til dette fengselet overlevde kun 7!

Røde Khmer var også sikker på at mange av mennene i Kambodsja samarbeidet med CIA og torturerte de på alle mulige måter slik at de skulle tilstå. Men i virkeligheten så hadde de aller færreste hørt om CIA og de kom etter hvert med tilståelser om noe de ikke ante hva var kun for å slippe å bli drept. Som regel så ble de drept uansett selv etter en lang tilståelse.

Et av tortur-rommene i s21.

De som ble sett på som mest truende av Røde Khmer ble fengslet i et av de mange skrekk-fengslene. Vi besøkte et av de verste, Tuol Sleng eller s21 som det kalles. Dette fengselet var egentlig en High-school som ble omgjort til fengsel under røde Khmer tiden. Klasserommene var gjort om til torturrom og bittesmå celler hvor fangene levde under vanvittig dårlige forhold! Mange døde av sykdommer grunnet lite mat og ekstremt dårlig hygiene! Røde Khmer hadde helt bevisst valgt drapsmetoder etter hva som kostet minst penger. De utførte systematisk tortur og utrydding av fangene sine, både barn, ungdommer, kvinner og menn måtte lide uutholdelig smerte i fengslene hvor de ble behandlet på lik linje med rotter!

Cellene fangene satt på.

Inne i fengselsgården.

Torturmetodene var som sagt mange og billige. Kuler og ammunisjon ble lite brukt. Slag til døde, drukning, fjerning av kroppsdeler og deling av hodeskaller er noen av metoden som ble brukt.  

Cellene.

Et nett av piggtråd foran alle utgangene skulle forhindre fortvilte fanger i å begå selvmord. Unge gutter ble satt til å passe på fangene, klarte noen av fangene å ta livet av seg så ble ungdommsvaktene straffet med døden selv, gjerne på en grufull måte. Røde Khmer hadde full kontroll over Kambodsja på sent 1970-tallet, det er helt sykt at noe slikt kunne skje! De var eksperter på å skjule hva som skjedde for resten av verden, og historien bak regimet og Kambodsjas og Vietnams historie har også med USA og gjøre. Jeg skal ikke gå inn på denne historien, men det va mange faktorer som spilte inn på hvorfor ikke regimet ble stoppet før etter 4 grufulle år og hvorfor lederne av Røde Khmer først nå blir ført rettsak mot! Uforståelig i utgangspunktet, men også Norge var på 1970-tellet med på å støtte kommunistregimet i Kambodsja. Alt dreide som om uvitenhet, og det gjør det nok fortsatt hos mange. For jeg tror ikke man kan forstå denne tragedien før man selv har vært og opplevd Kambodsja på nært hold. Nesten alle mennesker som levde på 1970 tallet mistet noen de var glad i. Barn ble revet bort fra mødre og familie-medlemmer ble slaktet ned rett foran øynene på folk. Mange ble tvunget til å tilslutte seg Røde Khmer fordi regimet trengte folk til å ta drittjobben med å utrydde folk. Når røde Khmer-tiden var over gikk disse menneskene tilbake til sin vanlige jobb, og de kunne leve side om side med overlevende fra familier de selv hadde vært med å slaktet ned.   

 Orginale tortur-redskap.

Alt det grusomme bare fortsetter og fortsetter og det som er så spesielt med denne grufulle hendelsen i historien er at det er så mye som er dokumentert! Alle fanger ble tatt bilde av da de ankom «konsentrasjonsfengslene» og hendelser i fengslene ble fotografert og malt. Dette fikk vi se på nært hold og det gjør noe med en som menneske når man ser store vegger med fotografier av uskyldige, redde og fortvilte mennesker som kikker deg rett i øynene. Og når man vet at de har blitt drept, torturert og voldtatt på verste vis bare fordi noen syke mennesker fant ut at de skulle forandre et land til et styresett og samfunn som de mente var riktig, da blir man forbanna!

Et av de mest grusomme bildene vi så. Ute på "Killing Fields" drepte soldtatene spebarn ved å smelle hodet deres i en trestamme. Dette treet stod vi på siden og den følelsen man fikk av å tenkte på hva som hadde skjedd her var ubeskrivelig. På siden av treet var en massegrav hvor de hadde gravd opp restene av kvinner og barn, de fleste med knuste hodeskaller. 

Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk var da vi besøkte «Killing-fields». Dette er navnet på at område hvor fangene ble kjørt ut midt på natten for å bli henrettet. På dette tidspunktet så var her lite bebyggelse og Røde Khmer soldatene kunne holde på fritt. Fangene fikk bind for øynene og fraktet i biler ut hit, noen visste nok at dette var deres siste time, andre øynet kanskje et håp om bedre forhold. Uansett hva fangene tenkte så endte de med samme skjebne, døden. Ofte inntraff døden med slag i hode.

Da vi besøkte dette stedet fikk alle utdelt hode-telefoner og vi gikk stille og respektfullt rundt på området og hørte på en tape som var spilt inn. He fikk vi vite hva som hadde skjedd rundt på de forskjellige stedene. Det gikk litt tid før det gikk opp for oss at vi vandret rundt på massegraver. Da stemmen på tapen sa at vi skulle ta en titt ned på bakken, og at det vi kanskje trodde var røtter og stein ikke var det vi trodde det var, ble samtlige kvalme. Klær og beinrester stakk opp overalt av bakken, og vi gikk bokstaveligtalt på døde mennesker. Man hadde bare lyst til å spy! Mange av massegravene var gravd opp og hodeskallene var smalet i et minnemerke som stod midt inne på området. Resten av massegravene hadde de valgt å la være i fred, la menneskene som lå der få hvile i fred. Problemet med dette var jo at naturens gang er at det som ikke ligger begravd så langt under bakken ofte vil komme opp etter hvert, noen som skjedde her. De hadde oppsamling en gang i måneden av skjelett-rester, men likevel var det masse som var synlig.

Khang Khek Ieu (kjent som Duch), kommandanten for Tuol Sleng, ble i 2010 dømt til 35 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten av Røde Khmer-tribunalet, men det ble kort tid etter vedtatt at han kun skulle sone i 19 år.  Vi besøkte dette tribunalet i Phnom Penh som var opprettet i samarbeid med FN’domstol. Her fikk vi en gjennomgang av hva som hadde skjedd så langt i rettsakene og hvordan arbeidet med hvem som skulle bli dømt ble utført. Kun fem personer er ført rettsak mot, og fem til blir muligens også ført frem for retten. Selv om Kambodsja endelig har fått satt i gang med dette arbeidet om å dømme i skyldige, er det likevel trist å se hvor få personer som blir dømt. De er nå gamle mennesker, og en av de tiltalte som faktisk er en kvinne er nå blitt så dement at domstolen ikke helt vet hvordan hun skal dømmes. Vi fikk et besøk i rettsalen da det ikke var rettsak der, og vi stod ca. 100 meter borte fr et lite fengsel hvor de fem «fangene» satt. Vi ble fortalt at de levde under vanlige fengselsforhold og at de mest sannsynlig fikk servert middag når vi stod der på utsiden og så bort på bygningen med blikk som kunne drept.  En sak som dette kan umulig la være å engasjere og samtlige studenter satt igjen med en kvalmende følelse etter alle de sterke inntrykkene disse dagen hadde gitt oss. Det var en grusom opplevelse, men likevel er man takknemlig på en litt rar måte over at man har lært om dette. Det er viktig og ikke bare oppleve, sørge der og da for så å glemme igjen, men ta med seg dette som en lærdom og  erfaring som man kan dele med andre. Kanskje for å hjelpe Kambodsja med å bygge opp landet deres som de er så stolte av, men også for å forstå hva mennesker kan gjøre med verden rundt seg. Man har hørt så mye om Stalin, Hitler og Mao, og disse er på topp tre lista over ledere som har drept flest mennesker, men Kambodsja og Røde Khmer med Pol Pott og Duch i spissen leder topplasseringen over å ha drept størst andel av et lands innbyggere. Hele 25 % av Kambodsjas befolkning ble utryddet, og de drepte sine egne! Man kan ikke klare å forstå det, og kanskje ikke vi normale mennesker har kapasitet til å forstå. Men en ting er i hvert fall sikkert, dette gjorde utrolig inntrykk på oss studentene og jeg er glad for at jeg hadde besøk av Per Atle i denne perioden. For dette er en opplevelse som må snakkes om å fordøyes sammen. Jeg kunne skrevet mye mer, men velger å avslutte her. Oppfordrer folk til å lese litt om dette, og kanskje man hører om fattige land som desperat trenger hjelp og Kambodsja er et av dem at man kan tenke litt på dette og huske på at i 1980 så var hele samfunnet i Kambodsja i totalt ruin. Ingen hadde utdannelse og alle var berørt av den grusomme hendelsen de hadde opplevd. Det landet og folket vi møtte var på mange måter trist og veldig preget av fattigdom og elendighet, men likevel møtte vi en åpenhet, høflighet og gavmildhet man ikke skulle tro at menneskene i dette landet kunne ha. Det sa så mye om at tilgivelse og det å starte på nytt er en kvalitet det kambodsjanske folket hadde i litt for stor grad i følge oss nordmenn. Kambodsja var et flott land og jeg er utrolig glad for å ha fått mulighet til å bli kjent med!

Bilder sier mer enn ord.

Mer kambodsja:)

Oppholdet i Siem Reap var av de bedre! Det var en sjarmerende by, passe størrelse og masse merkelige markeder og gå på. Menneskene i Kambodsja er helt fantastiske, et folkeslag så utrolig omtenksomme og snille at de ikke visste hva de skulle gjøre for at det skulle bli godt nokJ Vi fikk også nye godt av utrolig billig massasje. Vi tok både full kroppsmassasje og pedikyr, kjempe-deilig! Fattigdommen i landet er enorm og veldig tydelig så man føler nesten at man må gi litt mer enn de utrolig lave prisene de har på massasje og på markedene. Man vil jo så gjerne hjelpe til på at vis, og all tigging er som regel organisert, så da har vi heller pruttet litt mindre slik at de som faktisk prøver å jobbe seg til litt penger får litt ekstra.  Jeg er forresten super-dårlig til og prutte også så denne metoden passer meg ypperlig. I Kambodsja bruker de amerikanske dollar, veldig spesielt! Så alle som tigger går med en finger i været og roper: one dallar på veldig gebrokken engelsk.

Tuc-tuc- kjøring i Siem Reap:)

Fugl til middag?

 

Selv om vi fikk oppleve mye fint i Kambodsja fikk vi også oppleve de grusomme siden ved landet. Som nevnt så er fattigdommen ekstrem og dette fikk vi et sterkt møte med da vi reiste ut på landsbygda og besøkte en liten landsby, og da vi besøkte en fattig landsby som bestod av flåter og båter: den flytende landsbyen. De hygieniske forholdene var langt ifra gode og det skittene vannet rundt på alle kanter både lukter og så ut som kloakk. Dette var kanskje ikke så veldig rart ettersom de gikk på do, dusjet og laget mat med samme vann. Vi så også at noe nav barna drakk dette skittene vannet! Her var også tigginga blant barn ekstrem. Foreldrene brukte barna sine alt de kunne. Tok på de de mest skittene klæra de hadde, de miste gikk nakne, og så kom de med de tristeste dådyr-øynene og spurte om en dollar. Var ikke lett å si nei da! Men hvis vi ga dem penger ville foreldrene fortsette å bruke dem som tiggere og da ville de aldri få en mulighet til å være barn. Og hvis foreldrene ikke tjente penger på dem så kunne de kanskje bli sendt på skole hvis de var heldige.

De fattige landsbyene var fulle av nydelige barn!

Grusomme levevilkår!

Det var veldig stas da Malin tok bilder som barna fikk se:)

Barna flokket seg rundt oss med en gang vi kom i håp om å få noe de kunne ta med tilbake til foreldrene.

Bading i den grusomme kloakk-elva.

Barn som bruker slanger for å tigge penger. Nesten alle barna i flåtelandsbyen hadde en slange rundt halsen og ropte om å få en dollar.

Noens hjem:(

Barn i baljer på dypt vann, sterkt syn.

Siem Reap er en by jeg alltid kommer til å huske. En utrolig koselig by, med masse fattigdom og elendighet, men likevel så hadde menneskene en åpenhet og generøsitet som jeg aldri har sett maken til! Kambodsja er absolutt verdt et besøk og et land jeg anbefaler alle å kikke litt nærmere påJ

Fine folk på markedet i Siem Reap:)

Snadder på markedet! Biller, gresshopper og små slanger.

 

Kambodsja

Etter nesten 3 flotte uker på Perhentian var de aller fleste veldig fornøyde, og var klare for et nytt land. Kambodsja stod for tur og jeg hadde en veldig blandet følelse inni meg med tanke på å reise hit. Kambodsja er et land med mye fattigdom og mye grusom historie, men jeg var likevel veldig spent på å oppleve dette landet som har skilt seg ganske mye ut fra de andre. Det var mye synlig tigging og foreldrene brukte barna sine for å få inn penger. Det var derfor viktig at vi ikke ga penger til barna fordi da er man med på å støtte barne-tiggingen. Veldig vanskelig å la være, men istedenfor så kjøpte vi litt godteri og ga til dem, det var noe som var stor stas! I Kambodsja er engelsk-kunnskapene svært dårlig hos veldig mange og vi fikk flere ganger oppleve at de rett og slett ikke aner hva du snakker om. Men så er det jo så søte i Kambodsja og de vil så gjerne hjelpe så de sier ja til alt og så har de ikke forstått et kløyva ord av hva vi har spurt om. Mer sjarmerende enn irriterende egentlig;) Kambodsjaoppholdet besto av to byer, Siem Reap og hovedstaden Phnom Pehn.

Akor Wat i Soloppgang:)

I Siem Reap var det det store tempelanlegget Ankor Wat som var hovedatraksjonen. Ankor Wat er det mest berømte tempelet i ruinbyen Angkor noen kilometer nord for byen Siem Reap i det nordlige Kambodsja. Tempelkomplekset ble bygget av kong Suryavarman II (1113–50) som en hinduistisk helligdom for guden Vishnu og forestilte det hinduistiske universet. På 1300- eller 1400-tallet ble tempelet konvertert til en theravada-buddhistisk helligdom; noe det mer eller mindre fortsatte å være helt til i dag, selv om resten av Angkor ble oppgitt på 1500-tallet. Tempelet anses for å være det arkitektoniske høydepunktet i den klassiske khmerkulturen, og sammen med resten av Angkor-området ble Angkor Wat i 1992 satt på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Det var utrolig gøy å se alle de fantastiske bygningene som var i dette området. Mandags morgen reiste vi fra hotellet kl 05.00 for å få med oss sol-oppgangen. Det var en flott opplevelse! Det er utrolig å se hvordan de klarte å bygge slike byggverk for så lenge siden!

Ankor Wat

Klokka er 7 om morran men vi er førnøyde med en helt fantastisk soloppgang:)

Angkor Wat er det mest fremtredende nasjonale symbolet i Kambodsja, et symbol for Khmerkulturen og det kambodsjanske folk i dag. Det brukes i en rekke ulike sammenhenger, blant annet i det nasjonale flagget og på pengesedlene. Selv under Røde Khmerregimet var en gylden silhuett av tempelet en del av kambodsjanske flagget. Bygningene har likevel mange skader. Værforhold, tropisk vegetasjon og menneskelig destruktivitet, som thaienes plyndring på 1500-tallet, har tæret på templene. En annen grunn til forfallet er at khmerene fra 1300-tallet gikk over til buddhismen, slik at ikke flere nye templer ble bygget. Anlegget har siden det 16. århundre fungert som en buddhistisk helligdom, og det er funnet over 40 inskripsjoner med theravadabuddhistisk lære datert fra 1546 til 1747. På grunn av den politiske situasjonen i Kambodsja, også i andre halvdel av det 20. århundre, var restaurering knapt mulig, i dag er ulike nasjonale og internasjonale organisasjoner engasjert for å hindre videre forfall av Angkor Wat. (Hvis dere nå trodde at jeg hadde vært flink og skrevet alle disse faktaopplysningene så har jeg nok fått litt feil fra Wikipedia;)

3 flotte gutter vi var så heldige å få besøk av:)

Kristoffer, Tommy og Per Atle:)

Ankor-byen bestod av mange forskjellige templer, vi besøkte de 3 mest kjente. Ankor Wat var nok det største, men vi besøkte også tempelet der Tomb Rider ble spilt inn! Her har de bare latt alle trær og busker som har vokst seg til i løpet av årene stå. Det var utrolig gøy å se alle de vanvittig store trærne som hadde vokst opp gjennom tempel-veggene.  Store deler av denne tempel-anlegget var blitt ganske ødelagt, men de arbeidet hele tiden for å gjenopprette skadene trærne hadde påført bygningene.

Vi besøkte også et anlegg hvor tempelet bestod av hundrevis av buddha-hoder. Her hadde vi bare et kort besøk ettersom sola stekte noe veldig, vi hadde nesten 40 grader i skyggen hele Kambodsja-oppholdet!! Vi var også slitene etter at vi hadde vært oppe siden halv 5.

På utsiden av "hode-tempelet"

Kysser en Buddha. (Noe guiden vår fant på;)

Slike hoder var det hundrevis av.

Koser oss på marked i Siem Reap:)

Dette var litt fra Kambodsja, det kommer nye oppdatering ganske så kjapt med mer av dette flotte landet:)

Lykke på Perhentian

Mandag 13.feb var i hvert fall jeg veldig gira på å komme meg til Perhentian. Perhentian er en liten vakker øy som ligger på utsiden av Malaysia med vakre stender, jungel og krystallklart vann!:) Dette hadde av mange grunner vært et av de tingene jeg gledet meg mest til på grunn av at jeg hadde hørt at det var så vakkert og selvfølgelig fordi det var her Per Atle skulle komme på besøk. For å komme seg til Perhentian så måtte vi gjennom en ganske tungvinn reiserute, men fly til Kota Baru, en drøy time i buss og så en båttur som skulle vise seg å bli en av de verste jeg har vært med på! Kota Baru er hovedstaden i staten Kelantan. Dette er en av de mest muslimske delene i Malaysia og her er det for eksempel ikke lov for damer å synge, det er ikke lov til å leie, kysse eller gjøre andre «uanstendige» saker. Dette gjelder selvfølgelig helst for muslimer. I Kelantan er det et hemmelig politi som sniker seg rundt og passer på at disse tingene ikke skjer. Blir noen tatt venter det klekkelige bøter. På valentines-day ble 80 muslimer arrestert for utuktig oppførsel som nussing og holding av hender på åpen gate. Krise spør du meg..! Men over til den grusomme båtturen over til øya. Vi ble full-lasset i ganske små båter med 12 og 12. Problemet var vell ikke vår kroppsvekt (selv om den for min del har blitt litt tyngre på turen) men vekten av all bagasjen. Båtene var åpne og vi skjønte ikke helt hvorfor de små båtene her hadde 2x200hk, unødvendig tenkte vi. Men da vi kom ut på havet forsto vi fort at de båtene var helt avhengig av å kunne komme seg fort og med mye kraft igjennom de altfor høye bølgene! Fy for en tur! Det smalt så sinnsykt og turen av langt i fra behagelig. Mange var redde, og flere var helt gåene i ryggen i mange dager etterpå. Vi fikk beskjed om at dette var spesielt ille og at det ikke pleide å være sånn, og at det hadde mye å gjøre med at vi kom en liten stund før sesongen var startet. Vi tenkte derfor at turen tilbake ville bli bedre, men der tok vi feil! Denne gangen var det ikke ubehagelig på den måten at det var vondt, men ubehagelig på den måten at vi faktisk var sikre på at båten skulle synke! Da vi stod på moloen og skulle hjem ble vi delt i grupper, vi fikk beskjed om at det skulle komme en båt med plass til ti, og at vi bare måtte vente. De andre båtene reiste, og vi var 11 stk. som ble stående igjen. Da båten kom var den bitteliten og hadde egentlig bare plass til 7. Vi fikk pakket oss oppi båten med bagasje og alt og følte oss ganske så tunglasta. Da vi kom ut på sjøen var ikke bølgene like store som sist, men det at vi fikk de fra feil side og at vi hadde alt for liten klaring mellom båtripa og sjøen gjorde til at vi måtte kjøre i sneglefart samtidig som båtføreren måtte passe på hele tiden at båten ikke tok inn vann. Det klarte han ikke alltid og flere ganger rant vannet inn i båten fra siden. Det ble en laaaang tur og vi var forberedt på at vi muligens kom til kanten. Men etter en altfor lang og litt for spennende tur kom vi endelig til fastlandet. Da var vi blaute, nervøse og hadde fryktelig vondt av sjåføren vår som hadde tårer i øynene fordi han var så lei seg for at turen hadde blitt så ekkel for oss. Vi kom oss i hvert fall helskinnet videre til Kambodsja.

Eksamenslesing! Linn x 3

Brenning av kompendier etter eksamen:)

På Perhentian skulle vi være i 18 netter, det er det lengste vi har vært på ett sted, og noen var nok litt redd for at denne bittelille øya med kun noen få restauranter og små butikker skulle bli litt kjedelig. Jeg for min del kunne nok vært her i evigheter med tanke på at jeg fikk besøk. Den første uka var preget av eksamenslesing, eksamenslesing og atter eksamenslesing..! Vi gikk vær dag fordi de nydelige strendene og det vakreste vannet og hadde bare lyst til å gi blaffen i hele eksamen.. Det gjorde vi heldigvis ikke. Etter mange timers lesing, pugging og skriving av tankekart fikk alle sammen gjennomført en bra eksamenJ Etter at eksamen var ferdig løp samtlige ned på stranda og ble der nesten frem til eksamensfesten. Jeg, Linn og Åse var ekstra på godt humør for det var ikke nok med at eksamen var vell overstått, men vi visste at guttene var på vei ut til oss! De ble noen rastløse timer, og da vi fikk melding om at de skulle ta fatt på båtturen, den siste biten av reisen, kjente vi at sommerfuglene flakset vilt i magen!! For å komme i land på Perhentian så må båtene legge til på en liten molo og vi løp ned dit og stod og speidet utover havet. Etter 15min fikk vi øye på en båt, den var den størrelsen vi visste at den måtte være, den kom nærmere og nærmere og hadde helt riktig retning, tårene begynte å komme og vi kjente at alle følelsene og inntrykkene i hadde hatt de 2 siste månedene velta opp sammen med tårene, båten kom nærmere og nærmere, vi var sååå spente, gledet oss til å få en klem, kunne nesten ikke vente, båten kom helt opp til moloen og plutselig så vi at…. det var en haug med asiatiske dykkere.. Snakk om å bli skuffa!!! Hehe, vi måtte le litt av oss selv.  Men heldigvis så var det ikke lenge før det kom en ny båt og da var det heldigvis noen flotte norske gutter som kom. Tårene kom på nytt, men bare deilige gledestårer. Vi klarte ikke å slutte å smile og det var en utrolig deilig følelse å vite at de skulle være sammen med oss i nesten hele 3 uker! Snakk om lykke! Vi hadde fått oss nye hytter, ja her på Perhentian bodde vi i små hytter, ganske fine da. Frem til guttene kom hadde vi vært fire sammen på en hytte, men rett etter eksamen byttet vi over til tomanns-hytterJ  Dagen etter at gutten kom hadde vi fri fordi det va dagen etter eksamen og da fikk vi endelig nyte strandlivet! Long Beach var den fineste stranda på øya og det tok ca. 10 min å gå hit. Riktignok var det rett over øya, så det var en liten jungeltur hvor det ble bek-mørkt om kvelden/natta. Grunnen til at vi gikk her på denne tiden var at det lå en veldig god restaurant her hvor vi var mye!

Hytten vi bodde i:)

Resten av oppholdet på Perhentian var relativt avslappet. Vi hadde forelesninger nesten hver dag, men bare fra 9-12 og resten av dagen var fri. Vi lå selvfølgelig mye på stranda for å prøve å få litt farge. Man skulle tro at etter 2 måneder i Asia så var jeg kjempe-brun, men det er altså ikke tilfelle.. Vi har vært så mye i byer over lengre tid at man falmer mellom hver gang- det er litt kjedelig! Heldigvis så avslutter vi studiet i Indonesia så jeg satser på at det blir litt sol rett før vi skal hjem. De siste 3 dagene på Perhentian hadde vi faktisk regn også, noe som var kjempe-kjipt! Som nevnt over så er øya av de meget små og utvalget av ting å finne på er meget magert. Men for min del så var det deilig å bare slappe av. Jeg og Per Atle hadde en del ting som måtte snakkes om med leiligheten og vi måtte skive under på litt papirer og sånn. Nå nærmer det seg veldig med leiligheten, kjenner at det er veldig kjedelig være her nede. Skulle veldig gjerne vært hjemme og sett hvordan prosessen tar i vei. Heldigvis så har vi mange som er utrolig snille og hjelper oss masse! Vi hadde ikke klart oss uten!

Long beach:)

Love<3

En av dagene her brukte vi også til å reise på en arrangert snorkletur. Vi hadde snorklet litt inne på strendene og det var utrolig mye nydelig å se på, og vi ble ikke skuffet da vi kom ut på litt dypere vann. Det var fisker i alle mulige farger, korallrev, anemoner, store havskilpadder og vi så til og med hai! De var ikke så store, en meter kanskje, men det var likevel ganske sprøtt å svømme noen få meter over dem. En vellykket tur med andre ord. Mange av de andre studentene tok dykkerlappen, noen jeg også hadde tenkt å gjøre. Men det tok så utrolig mye tid at jeg valgte å la det være og heller bruke tiden sammen med Per Atle. Det angrer jeg virkelig ikke på fordi dykkerlappen tok så mye tid, og vi fikk mange flotte dager hvor vi heller kunne gjøre akkurat som vi ville.

Oppholdet på Perhentian var flott! Delvis fordi det var så vakker ei øy, men mest fordi det var helt skjønt å få besøk. Er gøy å kunne dele ting med Per Atle og at han får se litt av hvordan jeg har det. Jeg kjenner at det er veldig lenge siden jeg har vært hjemme nå, og begynner etter hvert å bli litt utålmodig på å komme hjem. Det har vært så mye opplevelser og inntrykk at jeg kjenner at jeg snart er litt overfylt. Men enda er det mye spennende å oppleve og jeg kommer vell hjem i tide..

Stor klem<3

Kule Kuala Lumpur:)

Etter en uke i storbyen Penang var det klart for enda mer storby-liv i Malaysias hovedstad Kuala Lumpur, en liten times flytur borte. Da vi ble sluppet av bussen som kjørte oss til flyplassen fikk vi beskjed om å gå til China Town. Heldigvis var noen av studentene kjent fra før så de fant greit veien for oss. Vi gikk inn i et mylder av boder av alle slags mulige sorter, og jeg har aldri sett så mye «jall» i hele mitt liv!! Det var kinesere og boder og små spisesteder over alt og det var et kaos uten like! Utrolig spesiell opplevelse. Alle ville ha tak i oss, og de ropte og skreik ut tilbudene de hadde på de selvfølgelig veldig uekte varene de solgte. Og midt inne i dette kaoset skulle vi bo! Vi kom inn på et hotell hvor inngangen bare var en trappeoppgang, og for meg som har en retningssans lik null så følte jeg at vi skulle bo i en labyrint. Forvirringen ble ikke noe mindre da vi skulle ta en slags metro-bane som gikk på skinner i lufta inn til sentrum. Sentrum av KL var selvfølgelig like stort og skummelt som antatt, og jeg følte meg virkelig som en skikkelig bondetamp på besøk i storbyen. Men jeg oppdaget straks at alle disse lysa, store bygningene og reklameskiltene tilhørte tusenvis av butikker og da følte jeg meg med ett litt bedre! Det var med andre ord et enormt utvalg av shoppingmuligheter og for en som er glad i å handle så passet dette midt i blinken! Selv om jeg tenkte at jeg aldri kom til å finne frem i denne byen så gledet jeg meg veldig til de neste dagene. Heldigvis hadde vi en del tid til shopping og fritidJ

Fine jenter på shopping:)

De fem nettene på «Chinatown-Inn» delte jeg rom sammen med Ingrid. Vi kjente hverandre ikke så godt fra før, men vi fikk et kjempekoselig opphold sammen. Det er rart hvordan 2 jenter på omtrent samme alder og som er totalt forskjellige kan ha det så moro sammen! Uheldigvis var vi begge to ganske så fulle av forkjølelses-bakterier og det satte litt demper for fnise-stemninga. Denne lille forkjølelsen utviklet seg forresten til å bli den verste forkjølelsen jeg har hatt på mange, mange år, og det ble mange do-ruller som gikk med til snyting!;)

Linn og Linn i China-town

 

I Kuala Lumpur var vi som på alle de andre stedene innom ulike typer gudshus. Høydepunktet her var kanskje da vi var i statsmoskeen, en nydelig bygning midt i KL. Det som ble ekstra spesielt her var det at vi måtte ha på oss heldekkende drakter og tudong (malay for hijab). Vi var ganske så fine når alle 30 jentene så ut som flotte unge muslimske damer. Etter hvert ble det ganske så varmt så vi var vell enige alle sammen om at dette ikke var noe for oss på lengre sikt;) Vi fikk heller ikke lov til å delta på noe i moskeen ettersom det kun er muslimer som kan komme inn i bønnesalen osv. Videre den dagen reiste vi til Batu Caves, et hinduistisk tempel som er hoved-tempelet under Thaipusam i KL. Her var det også et stort marked hvor vi fikk kjøpt litt dill og dall. Det er gøy å ha med seg litt små figurer og bilder hjem som man kan vise frem på skolen.

Murugan-statue på utsiden av Batu Caves

Vi ble også kjent med metodist-kirken i KL. Vi fikk bruke lokalet deres til forelesning og fredagskvelden var vi på husmøter. Vi ble delt inn i grupper på fem og fem og fikk bare beskjed om at vi skulle bli hentet halv sju. Min gruppe ble hentet av en koselig mann i 40 årene og kjørt hjem til et ektepar på samme alder. Her var det samlet en gruppe på rundt 20 mennesker som pleide å være sammen i «celle-grupper». De aller fleste var kinesere som var blitt kristne tidlig i livet. Vi hadde gru-gledet oss litt til denne kvelden, men vi hadde ingenting å frykte fordi det ble så koselig!! De hadde et lite opplegg hvor de sang, ba og hadde litt preken og etter det var det bare masse sosialt. Vi har aldri blitt servert så mye mat noen gang, og vi følte at vi rullet oss inn i bilen da vi skulle hjem! Søndagen skulle vi delta på en gudstjeneste i samme menighet, men da var jeg blitt så dårlig at jeg ikke orket å bli med på det. Men jeg har sendt litt mail med hun ene fra husmøtet hvor jeg har sendt noen bilder som jeg tok den kvelden, og vi er ønsket hjertelig velkomne tilbake hvis vi skulle ta turen til Kuala Lumpur en senere gangJ

Nydelig jente som vi traff på husmøtet i metodist-menigheten

Den flotte gjengen vi traff på husmøte:)

Resten av oppholdet i hovedstaden nøyt vi med litt shopping, gode restauranter småturer rundt i byen for å bli litt kjent. Jeg var en av de som handlet minst tror jeg, ettersom jeg kjenner at det frister mer å spare litt penger til jeg kommer hjem til helt ny leilighet!:) Men litt handling ble det daJ Prisene i KL var ganske like til prisene hjemme også, så da var det ikke like gøy heller. Halvparten av butikkene var merke-butikker også, og vi var vell enige alle mann om at Chanel, Gucci, Dior og Marc Jacobs ikke helt var budsjett-vennlige butikker for oss. Et av høydepunktene var da jeg og Linn tok en ettermiddag for å se på «Twin-towers». En utrolig flott bygning, spesielt på kveldstid!:)

Flotte Twin-towers:)!

Oppholdet i Kuala Lumpur ble mye bedre enn forventet og etter bare noen få dager ble jeg faktisk ganske så kjent! Vi har også blitt litt godt vant med taxier. Finner man ikke frem så er det bare å ta en taxi. Det kan også være ganske koselig ettersom folka her er så lystene på å slå av en pratJ Selv om KL ble en fin opplevelse gledet jeg meg veldig til å komme til Perhentian, siste stopp før besøk!J <3

Det var en gøy opplevelse, men vi er vell enige om at det ikke ga mersmak;)